Forstå kompleksitet: Fra floker til bedre beslutninger
Vi hører stadig at verden blir mer kompleks. Men hva betyr det egentlig? Og hvorfor er det så vanskelig å forklare? Denne teksten tar deg med inn i en metafor – en floke av tråder – som hjelper oss å se og forstå hva kompleksitet faktisk er. Fra det vi ikke kan se, til det som plutselig endrer seg, til det som oppstår mellom oss mennesker.
Hvorfor er det viktig å forstå kompleksitet? Når vi forstår hva kompleksitet egentlig er, blir det åpenbart hvorfor tradisjonell planlegging og styring ofte feiler. Hvis vi fortsetter å møte komplekse utfordringer med et gammelt tankesett – å planlegge, forutsi og kontrollere alt – vil vi stadig oppleve frustrasjon og skuffelse, selv om vi installerer de nyeste verktøyene. Først når vi forstår hva vi faktisk står overfor, vil måten vi håndterer kompleksitet på bli intuitiv, naturlig og effektiv.
Så hva er egentlig kompleksitet?
Det kan hjelpe å se for seg en floke av tråder.
Sammenflettet som en uforutsigbar floke
En stor klump med sammenflettede tråder er en god metafor for kompleksitet.
Ordet i seg selv har sitt opphav i noe som er sammenflettet (kom = sammen, pleks = flette). Tenk deg en stor klump med sammenflettede tråder. Ikke en liten nøste-floke du kan holde i hånden og se gjennom – men en stor, tett og uoversiktlig masse. Du ser noen tråder stikke ut, men du ser ikke hva som skjer inni. Noe av det er synlig, men det meste er skjult.
Når du drar i én tråd, vet du ikke helt som vil skje. Kanskje blir en annen tråd strammere. Kanskje virker det som ingenting skjer – før noe plutselig løsner. Kanskje endrer hele floken form.
Det er mulig å løse floken, men du må prøve deg frem. Det føles frustrerende, spesielt når du har dårlig tid. Noe tilsvarende kan du også se i organisasjoner, feks når du flytter én person til et prosjekt som haster – og plutselig stopper noe annet opp fordi den personen satt på kritisk kompetanse du ikke visste var så etterspurt. Dette er kanskje et av de mest kjente egenskapene i kompleksitet, nemlig uforutsigbarhet.
Relasjoner som lærer
Og så er det alle disse knutene – de små møtene mellom trådene. Noen knuter har blitt strammet over tid. Kanskje har du trukket i dem uten å merke det. Etter hvert har en knute blitt så stram at du føler deg sikker på at den sitter helt fast, og er trygg på at den holder alt sammen. Helt til én bevegelse plutselig gjør at alt slipper. Floken er ikke den samme etterpå. Den kan ikke gå tilbake til akkurat slik den var. Den endrer seg med hvert trekk – og historien spiller med i hver eneste ny bevegelse.
På denne måten ser vi si at relasjonene, knutene, faktisk lærer av det som har skjedd. Trådene har ikke endret seg, men hvordan de henger sammen justerer og endrer seg plutselig. For mange er dette en litt underlig egenskap, for det ligger intuitivt for oss at læringen må skje i individet. Når vi sier i kompleksitet at det er relasjonene som lærer, så er det endringene i mønster og sammensetning vi er opptatt av. Helheten endrer seg permanent, og derfor kan vi også kalle dette for systemisk læring. Dette ser vi ofte i konfliktløsning når vi fasiliteter empati, partene føler seg hørt av den andre og er nå villig til å finne løsning. Ingen av partene har endret seg, men relasjonen er endret.
1 + 1 = «noe annet»
Når vi ser nærmere på denne metaforen for kompleksitet, ser vi at det er noe mer som trer frem. Vi ser trådene tydelig. Vi ser knutene – relasjonene mellom trådene. Og det som trer frem, er helheten.
Floken er noe annet enn bare en haug med tråder. Floken er heller ikke en samling av knuter. Den er sitt eget intrikate system og har egne egenskaper:
- Den er sammenflettet
- Den endrer form over tid
- Nye knuter oppstår og gamle løses
- Den har en slags hukommelse, siden tidligere trekk påvirker hvordan den kan endres senere
Dette er det vi kaller emergens. Det er et kjennetegn ved komplekse systemer: Helheten har egenskaper som ingen av delene har alene – og som ikke kan forstås fullt ut ved å studere delene isolert. Ingen tråd er en floke. Og ingen relasjon mellom to tråder er floken. Floken oppstår som resultat av mange tråder i samspill – over tid.
Dette er ofte det vanskeligste med å forstå kompleksitet: Vi er vant til å tenke 1 + 1 = 2. Men i komplekse systemer er det ofte slik at 1 + 1 = «noe annet». Vi fokuserer ofte på delene – det er intuitivt og oppleves ryddig. Men samtidig handler mye av det vi gjør i praksis om å forholde oss til helheten. For når vi jobber med floken har helheten blitt en ny «1», men på et høyere nivå. Vi er ikke så opptatt av trådene i seg selv, men hvordan vi får løst floken.
La oss ta et annet bilde for å tydeligere se dette skiftet til «noe annet» på et høyere nivå. Én bil som kjører på veien er bare det – en bil. Den har egenskapene fart og retning. Men når mange biler kjører sammen, oppstår et nytt fenomen: Trafikk.
Trafikk har egenskaper som ikke finnes i noen enkelt bil: Kødannelse, flyt, flaskehalser, kollektiv rytme. Du kan ikke forklare trafikk fullt ut ved å studere én bil – det må forstås som et helhetlig system, med sine egne mønstre og logikker.
Slik er det også med komplekse systemer. Det oppstår noe nytt i helheten – noe vi må forholde oss til som mer enn summen av delene.
Menneskesystemer: Når trådene lever
Floken vår, så kompleks den enn er, er fortsatt bare tråder. Tenk deg nå at disse trådene begynner å bevege seg av seg selv. De reagerer, lærer, tilpasser seg. Trådene er ikke bare forbundet, de er levende.
Dette er virkeligheten i menneskesystemer og gjelder både team, organisasjoner og samfunn. Mennesker er ikke passive deler av en floke – vi sanser, responderer, forandrer oss. Og relasjonene mellom oss forandrer seg også. Dette øker kompleksiteten.
Legg så til at én tråd ikke bare hører til i én floke. Den strekker seg mellom flere, fra team til familie, til nabolag, til digitale nettverk, til globale systemer. Og når tempoet i trekkene, altså samhandling, informasjonsflyt og beslutninger øker, da øker kompleksiteten dramatisk. Det som før kunne forstås og håndteres i én "garnkurv", er nå flettet inn i et globalt teppe av gjensidige påvirkninger. Og nå som AI kommer for fullt, er vi i ferd med å sette på «automatiske trådtrekkinger» i nøstene våre. Vi får «selvtenkende maskiner» som vi ikke helt selv forstår til å trekke i trådene raskere og raskere. Ja, dette akselererer kompleksiteten.
Ny forståelse skaper ny praksis
Når vi forstår kompleksitet som en floke av levende tråder som hele tiden beveger og tilpasser seg, blir det åpenbart hvorfor tradisjonelle styringsmetoder – som prøver å forutsi og kontrollere – ikke fungerer.
"Planlegg for det uforutsette", sies det gjerne. Men ofte tolkes det som å prøve å forutse alternativer og lage plan B eller C. Det er bare mer av det samme. Å planlegge for det komplekse og uforutsette betyr at vi må etablere en test-først-tankegang. Vi lager gjerne en plan for å forstå situasjonen, men siden vi vet at verden endrer seg, er det uklokt å følge planen slavisk.
Vi tar heller en titt på floken, lager en hypotese – og så drar vi i en tråd. Vi leser signalene og vurderer: Fikk vi den effekten vi ønsket? Hvis ikke, prøver vi noe annet. I tillegg må vi utvide sanseapparatet vårt, slik at vi raskere fanger opp signaler. Det gjør vi blant annet ved å øke mangfoldet i perspektiver – og ved å inkludere de levende trådene selv, våre ansatte, i utforskningen. Vi beveger oss fra predict and plan til sense and respond.
At relasjoner er viktige, er det få som er uenige i – vi er tross alt sosiale vesener. Likevel glemmer vi det ofte i praksis, og bruker individuelle belønninger og irettesettelser for å håndtere samhandling og konflikter. I stedet bør vi fasilitere felles forståelse for hva vi skal oppnå sammen – og hvordan vi ønsker å være mot hverandre mens vi gjør det. Når vi ser relasjonen og tar den med i betraktningen, blir teamkontrakter og jevnlig justering av disse en selvfølge for høy prestasjon.
Fokus på helhet resultat misforstås ofte også i ledelse og organisasjonsutvikling. Vi ser gjerne at oppgaver brytes ned til individuelle ekspertområder for at de hver for seg skal fungere optimalt. Man prøver å sette sammen det perfekte team ut fra CV og kompetanse – som om 1 + 1 = 2. Metaforen bak dette er at en suksessfull virksomhet er som en velsmurt maskin. Men maskinmetaforen tar ikke høyde for kultur, tillit eller innovasjonskapasitet – som alle er emergente egenskaper ved helheten: Teamet, organisasjonen, samfunnet.
Disse temaene har blitt stadig viktigere i moderne ledelse, og de krever en ny metafor: Organisasjonen som et levende vesen. Med denne forståelsen blir lederen en fasilitator, og teammedlemmer blir medskapere av sine egne roller – med ansvar for helhetlig verdiskaping.
Og det er nettopp derfor psykologisk trygghet har fått så stor plass i moderne teamteori. Ikke for at enkeltindivider skal ha det komfortabelt, men for at samtalene på tvers skal være ekte, utforskende og rettet mot felles prestasjon – ikke intern politikk.
Vil du lære mer om psykologisk trygghet? Les artikkelen “Den avgjørende psykologisk tryggheten” her.
Det enkleste, og kanskje mest kraftfulle tiltaket du kan gjøre for å hente ut effekten av kompleksitetens emergens er å flytte fokuset fra å justere enkelttråder til å løse floken. Fra individuelle biler til trafikken, fra «oss og dem» til det store «VI-et».
Vi mennesker er komplekse vesener – og når vi slutter å redusere verden til bare 0 og 1, blir det mulig å navigere med både intuisjon og innsikt.
Vil du lære mer? Ta en titt på våre kommende kurs i vår kurskalender her.
Tråder viklet inn i hverandre kan brukes til å illustrere både kompleksitet og forhold mellom mennesker. Her fra en av øvelsene vi bruker i et av kursene våre.